FISKEARTER

 

Gjedde:

Kjennetegn
Snuten flat og bred, kroppen langstrakt, overkanten parallell med underkanten. Rygg- og gattfinne av samme form og sitter langt tilbake.
Brakkvannsgjedder er ofte gulaktige, "gressgjedder" fra vegetasjonsrike innsjøer er grønnaktige.
Gamle gjedder blir mørke, ofte brunaktige eller grålige.

Størrelse
Hannene vokser ikke så hurtig som hunnene, og er ved kjønnsmodningens inntreden i 2-3 års alderen 25-40 cm lange (½kg). Meget sjelden blir hanner 90-100 cm lange (5-8kg, 10-14 år).
Hunnene blir i alminnelighet kjønnsmoden i 3-5 års alderen ved 40-45 cm's lengde (½-1kg). Hunnene kan dog bli kjempestore, opp til 1,5m og ca 35kg ved en alder over 30 år.

Våren 1991 ble det tatt en gjedde på 22kg i garn i Jarenvannet på Hadeland.

Utbredelse
Gjedden finnes i nesten alle stillestående og rennende vann på den nordlige halvkule opp til 1500 moh.
Den foretrekker dypere vann med svak strøm og sjøer med klart, ikke for kaldt vann og med tilgrodde bredder. Kan dog klare seg i kalde fjellsjøer og trenger også opp i mindre ørretelver.
I Østersjøen lever den i brakkvann med opp til 18 promille salt, men omkommer hvis saltinnholdet stiger over dette punkt.

Gjedden mangler på Island, på Færøyene, i deler av Skotland og Irland, samt i Cornwall, i den vestlige delen av Norge, i Syd-Italia og i elver som munner ut i det Egeiske hav, unntatt Maritza.
Den er innført med hell i Spania, Marokko og Madagaskar. Østover gjennom Sibir, Turkistan og Mongolia til Stillehavet, og sammen med andre arter av gjeddefamilien finnes den i et bredt belte tvers over Nord-Amerika.

Utbredelse i Norge
Utbredt over store deler av landet. Den finnes de fleste steder på Østlandet, og her og der langs kysten.
Utsetninger i vann og vassdrag hvor den ikke naturlig hørte til har ført til at det også finnes gjedde flere steder i Trøndelag, Bergen- området og på Sørlandet.
Den er også utbredt i Finmark.

Habitat og Adferd
Gjedden finnes i alle slags innsjøer, med mindre vannet er meget surt eller fattig på oksygen. Den forekommer også i rennende vann, særlig i de langsomt rennende strekninger av elven.
Den går også ut i brakkvann, og finnes f.eks. langs kysten i hele Østersjøområdet.

Gjedden oppholder seg i sonen langs bredden eller like utenfor denne, og mange forsøk med merking har vist at den er temmelig stasjonær, særlig under oppveksten. De store gjeddene i Østersjøen kan dog streife en del omkring, også over dypt vann.

Føde
Etter det første leveår består føden nesten utelukkende av fisk, - mort, sørv, i Østersjøen sild etc. I dammer uten større dyr å leve av eter gjedden også insektlarver og særlig asellus.
Den er en skruppelløs kannibal fra første til siste leveår. Det har hendt at to jevnstore gjedder har kvelt hverandre, fordi gjeddens bakoverrettede tenner ikke tillater den å gulpe opp igjen et for stort bytte.
Man regner med at gjedder kan sluke og ete byttedyr som er inntil halvparten så store som deres egen vekt.

Gjedden lurer på sitt bytte, stående uten å røre seg og godt kamuflert i rankevegetasjonen, mellom vannliljer eller i kanten av sivet. Den kaster seg over byttet med et veldig slag med halen, men er ellers en dårlig svømmer på lengre avstander.

Gyting
Gytingen foregår ved 2-12°C, i perioden fra slutten av mars til mai, i de nordligste delene av utbredelsesområdet helt inn i juli.
Til gytingen foretrekker gjedden grunt vann (ofte bare 20 cm), og især benyttes evjer og og enger som er oversvømmet om våren. De enkelte gjedder benytter den samme gyteplassen år etter år. Hannene er først på pletten, senere kommer hunnene. I gytetiden sanser gjeddene bare hverandre, mens de normale reflekser for føde eller fare nesten helt er satt ut av spill. Rognen gytes i flere porsjoner over 3-4 uker.
Eggantallet avhenger av hunnens størrelse, og kan helt grovt anslås til 15.000-20.000 egg pr kg fisk. En hunn på 5kg gyter f.eks. ca 90.000 egg (ca. 1 liter rogn). Store hunner kan gyte over ½ million egg.
Eggene måler 2½-3mm, de er klebrige og fester seg til planter. Når vannstanden går ned, kan et stort antall egg gå til grunne på oversvømmede engstrekninger. Normalt vil imidlertid eggene utvikle seg til klekking på 10-12 dager (det kreves 110-130 daggrader).
Den nyklekkede yngelen måler 9mm, den mangler munn og har foran øynene organer til å hefte seg fast med. Den sitter i ca 2 uker passivt festet til plantedeler, inntil plommesekken er fortært. Først da blir den lille gjedden frittsvømmende. Den er nå vokst tl 12mm, munnen har åpnet seg, og etter noen dager søker den opp til overflaten for å fylle svømmeblæren med luft.

I begynnelsen lever den av de minste planktondyr. Fra ca 25mm's lengde ligner den de voksne, og allerede ved 4-5cm's lengde tar den for seg av all den fiskeyngel som dukker opp i mai-juli (mort, sørv, brasme etc).

Vekst
Veksten varierer sterkt, men er som helhet meget rask. Etter 1 år måler gjedden 9-20cm eller mer, og etter annet år (sjelden etter første) er hannene kjønnsmodne, hunnene normalt et par år senere. En vekt på 1kg nås av og til på 2-3 år, normalt på 4-6 år.

Gastronomi
I Sverige og Finland regnes gjedde som en delikatesse.
Gjedden har magert, fast og hvitt kjøtt som egner seg utmerket til matlagning.
Den kan tørkes og brukes til lutefisk.

 

 

Abbor:

 

 

Kjennetegn
Kroppen er høy og noe "pukkelrygget". Ryggfinnen er delt i to, forrest en piggfinnedel, bakerst en bløtfinne. Forreste ryggfinne med 13 -15 piggstråler og bakerst en svart flekk. Overgjellelokket har en kraftig, bakoverrettet pigg.

Størrelse
8 - 10 år gammel ca 25 cm lang og 200g, meget sjelden inntil 50 cm og ca 3,5 kilo.

Utbredelse
Abboren er vidt utbredt i sjøer, elver og bekker i Europa, Asia og Nord-Amerika, og forekommer også i brakkvann i Østersjøen. I Europa mangler den kun i det skotske høyland, i Spania og i Syd-Italia.

Utbredelse i Norge
Abboren er en av Norges vanligste ferskvannsfisker. Utbredt fra Lindesnes i sør til Finnmarksvidda i nord. Det er kun i deler av Vestlandet, Trøndelag og Nordland den mangler.

Habitat og Adferd
Abboren er en uhyre alminnelig fisk i alle slags lavlandsinnsjøer og dammer. Den stiller ikke så store krav til vanntemperatur, derimot er dens oksygenbehov stort.
Stedvis finnes den i inntil ca 1000 m.oh.
Den finnes dessuten ofte i ganske sterk strøm, samt i brakkvann, - feks langs Østersjøens strender til de danske sundene.
Den trives ikke i vann med under 3 ml oksygen pr liter.
Abboren er temmelig stasjonær og ferdes gjerne i stim, som ofte omfatter individer av ulik størrelse og alder.
Helt grovt kan man skjelne mellom de kraftig fargede gruntvannsabborene som holder til i vegetasjonen, og de lysere dypvannsabborene ute over barbunnen, hvor de kan forekomme ned til 50 meters dyp hvis oksygeninnholdet er stort nok. I de større innsjøene finnes det også pelagiske (frittsvømmende) abbor.

Føde
Næringen består av insektslarver, grunnåte, unge kreps, fiskeyngel og av og til rogn. De store abborene eter også små mort, laue etc.
På grunn av sin tallrikhet må abboren selv være føde, særlig for gjedde og gjørs.
Sterkt rødgule abborer har ofte fått sin farge ved at røde fargestoffer (karotener) fra føden, særlig fra krepsdyrene, er gått over i hudcellene.

Gyting
Gytingen finner sted ved vanntemperaturer på 7 - 8°C, ofte i mai måned. Som gyteplass velges ofte områder med grunt vann og rik vegetasjon, gjerne røtter eller hauger med kvist og kvas. Gytingen kan også foregå på dypere vann, især over steingrunn.
Eggene, som måler 2 - 2 ½ mm, er beskyttet av et slimlag som svulmer opp i vannet. De legges i sammenhengende bånd som hunnen stryker på planter og stein, tett fulgt av en eller to hanner, som befrukter eggene.
Antall egg ligger på 4.000 - 300.000, alt etter hunnens størrelse. De gytes på en gang, og klekkes etter 2 - 3 uker. Klekkingsprosenten hos abboren er høy, antagelig på grunn av den effektive beskyttelsen som det tykke slimlaget gir eggene.
Ungene måler 8 mm. Etter å ha brukt opp plommesekken eter de små abborene planktondyr, og de sprer seg derfor i innsjøens øverste vannlag. Ved 15 - 20 mm's lengde søker de inn til strandsonen, hvor de samler seg i store stimer.

Vekst
Etter et år måler yngelen 4 - 6 cm, etter to år 8 - 12 cm. 2 -3 år gamle blir hannene kjønnsmodne, hunnene 1 - 3 år senere, ved en lengde av 15 - 25 cm.
Selv i gode abborvann oppnår abboren først etter den 9.sommeren en gjennomsnittslengde på 32cm, og i 15.sommer 43cm.

Mange steder, særlig i mindre vann, er veksten imidlertid dårligere på grunn av overbefolkning og påfølgende matmangel. I de sterkt overbefolkede tusenbrødrevann blir hannene kjønnsmode allerede ved 7 - 8 cm's lengde, hunnene ved 9 - 10 cm. Slike vantrevne abborbestander er meget uproduktive sett fra et fiskerimessig synspunkt, og bør tynnes ut.

Gastronomi
Abboren kan både kokes og stekes

 

 

Karpe:

 

Kjennetegn
Overmunnen med 2 lange og 2 korte skjeggtråder, 33-40 skjell langs sidelinjen hos skjellkarper. Hos viltlevende karper er kroppsformen slankere enn hos kulturformene, som ofte er høyryggete. Betinget av arveanlegg varierer karpens skjelldrakt mellom følgende fire hovedtyper:

Størrelse
3-4 år gamle villkarper måler 20-40cm, 300-1.000g.
Maks størrelse; sjelden over 100cm, 25-30kg og 40 år.

Rekorden for Benelux-landene er en kjempe på 76Ibs 5oz (34,34kg),
- se bildet til høyre.

Utbredelse
Opprinnelig utbredelse: varmere regioner omfattende Kina, Japan samt Mellom- og Lille-Asia fram til Svartehavet. Sannsynligvis også utbredt i mellomeuropeiske vann før siste istid.
Mangler i Finland og de nordlige delene av Skandinavia.
Forekommer sjeldent i brakkvann.
Innført ca 1450 til England, før 1560 til Danmark, 1877 til Nord-Amerika og 1897 til Sør-Afrika. Også innført til Australia.

Utbredelse i Norge
Til Norge kom karpen etter reformasjonen, antagelig rundt 1560 ( da den kom til Danmark ).
Så vidt man vet, eksisterer ingen av de tidligste bestandene i Norge lenger.
Først på 1800-tallet ble karpe igjen forsøkt utsatt i Norge, da handelsfolk på reise sørover i Europa tok karper med seg hjem. De ble satt ut for å holde vannet rent i gårdsdammer og drikkevannsreservoarer, og ble enkelte steder innført som parkfisk. Dagens norske karpebestander er rester av disse innførslene. Det finnes også et par eksempler på at karpe er blitt innført fra Sverige i moderne tid.
Her i landet har bare områdene rundt Oslofjorden og langs sørlands- og vestlandskysten et klima som gjør at karpene kan trives. Pga av lav temperatur er karpenes formeringsevne dårlig i Norge.

Habitat og Adferd
Karpen er opprinnelig en asiatisk fisk, utbredt i et belte fra Mandsjuria til Svartehavselvene.
I bortimot 2.000 år har arten vært en viktig dambruksfisk. Antagelig av romerne innført til Europa, hvor den i særlig i 1300-1500 årene fikk en vid utbredelse. Den finnes nå utbredt til ca 60. breddegrad, og er innført til mange land også i tropene. Karpen er en lavlandsfisk, som trives i stillestående eller langsomt flytende vann med mudderbunn og gjerne rikelig plantevekst. Den er sky og hovedsakelig et nattdyr.

Føde
Føden består av vannlopper, mygglarver og andre vanninsekter, samt mark, små snegler og muslinger. Plantefrø og alger inngår i kosten. Leilighetsvis etes også salamandere, stingsild og fiskeyngel.

Gyting
Gytingen foregår på ganske grunt vann, f.eks på oversvømmede engstrekninger, i mai eller senere, ved vanntemperaturer på 17-20°C. Den høye gytetemperaturen som karpene krever, fører til at villkarpene sjelden har mulighet for å forplante seg i Nord-Europa.
Rognen kan veie ca en tredjedel av mordyrets vekt. For dambrukskarper ligger antallet av gytte egg rundt regnet på 120.000-140.000 pr kg mordyr, men betydelig høyere antall finnes i eggstokkene. I det minste villkarpen gyter eggene i flere omganger med ca en ukes mellomrom.
Eggene måler knapt 1mm. I vannet svulmer de opp til ca 1,6mm. De hefter seg til vannplanter, og alt etter temperaturen klekkes de på 3-8 dager (det kreves ca 100 daggrader).
Den nyklekkede yngelen har plommesekk og sitter passivt heftet fast til planter eller ligger på bunnen i et par dager innen den samler seg ved vannoverflaten, hvor den fyller svømmeblæren med luft.
Ernæringen består hos nyklekket karpeyngel av mikroskopiske alger, hjuldyr og små krepsedyr (copepoder, dafnier).

Vekst
Veksten er variabel, og avhenger især av mengden av føde. I karpedammer, hvor karpen foruten den naturlige næring også får fór, oppnås en vekt av 1kg etter 2-3 år.
Villkarper kan ha en like rask tilvekst (Kaspiske hav, Aralsjøen), men vokser normalt langsommere.
I USA, hvor den ble innført i 1877, har karpen bredt seg sterkt og danner ofte overbefolkede, vantrevne tusenbrødrevann. Disse vannene består av små og langsomt voksende individer. Hurtig vekst gir høyryggede fisk, langsom vekst slanke fisk.

Temperaturen spiller en viktig rolle for karpens matlyst. Under ca 8°C tar den ingen eller svært lite føde til seg, og best trives den ved over 20°C.
Den overvintrer i stim på bunnen på frostfrie steder, og i løpet av vinteren taper den 5-15% av sin vekt.
Karpen er meget seiglivet og tåler liksom karussen oksygenfattig vann (0,5ml oksygen pr liter).
Karpen blir kjønnsmoden i 3-4 års alderen, hannene tidligst.

 

 

Dvergmalle:

 

Kjennetegn
Dvergmallen er skjelløs. Den har et bredt, flatt hode med i alt 8 skjeggtråder. Ryggfinnens forreste stråle er kraftig, stiv og stikkende. Mellom rygg- og halefinne finnes en stråleløs fettfinne. Gattfinnen har 21-24 finnestråler. Halefinnen er firkantet.

Størrelse
Dvergmallen blir sjelden over 33cm, 250g og 8 år. rekordstørrelse 45cm, 2kg. Maksimalstørrelsen ligger trolig mellom 250 og 600gram i Norge. Norgesrekorden er på 510g, tatt i Østmarka.

Utbredelse
Dvergmallen kommer opprinnelig fra USA’s østre stater, Indiana og Florida.
Den ble innført til Europa under forrige århundre og har idag levedyktige bestander i mange europeiske land.

Utbredelse i Norge
I Norge ble dvergmallen satt ut i Drengsrudvannene i Asker i 1890, etter at den ble innført som akvariefisk. Den har spredt seg til enkelte vann i området, der den til gjengjeld er svært vanlig. Tiltross for dette må dvergmallen betegnes som sjelden og er for en eksotisk fisk å regne i norsk fiskefauna.

Habitat og Adferd
Aktive om natten, på mørke overskyede dager, i mørkt, grumsete vann. Den er en bunnfisk som trives i myrtjern, innsjøer eller langsomt rennende elver med bløt bunn.
Ofte går den også ut i brakkvann

Dvergmallen kan spre seg til andre vassdrag ved at de klebrige eggene til mallen fester seg til vadefuglenes føtter, som kan frakte eggene over større avstander. Eggene vaskes av når fuglene igjen vader, - og en ny mallepopulasjon kan være dannet.

Dvergmallen er meget seiglivet og blir derfor undertiden brukt til utsetting i oksygenfattige og forurensede vann. Tåler oksygenmangel; den kan gå opptil vannoverflaten for å «gulpe» luft, - luftblæren fungerer da som hjelpelunge.
Den er ikke særlig egnet som dambruksfisk, da det er vanskelig å fiske den opp igjen på grunn av dens tilbøyelighet til å grave seg ned i mudderet.

Føde
Dvergmallen tar både levende og død føde, nærmest altetende. Størstedelen av føden består av mygglarver, vårfluelarver, mollusker samt plantekost, egg og yngel av mindre fisk.

Gyting
Den gyter på grunt vann, sjelden over 1,2 meter dypt i stille vann, ved 18-20°C i juni- juli. Et par bygger i fellesskap et rede av form som en flat grop under en elvebredd som heller utover, en trerot eller lignende. Reirområdet ligger på gjørme- eller sandbunn.
Eggene - ialt 500-3500 avhengig av hunnens størrelse - gytes i klebrige klumper og klekkes på ca.8 dager. Eggene og den nyklekkede yngelen voktes av en eller begge foreldrene, inntil yngelen klarer å passe på seg selv.

Vekst
Ved særdeles gunstige oppvekstforhold kan mallene danne overbefolkede tusenbrødrevann, spesielt i små dammer. Fra Wisconsin, USA, kjenner man til en 3,6 hektars dam som inneholdt 250 000 maller med en snittvekt på 24gram.

Gastronomi
Kjøttet er oransjefarget, litt søtlig, men velsmakende. Den bør flåes før kokingen.

 

Mort:

 

Kjennetegn
Øyne rødlige, bukfinnene er festet under forkanten av ryggfinnen, Kanten av buken mellom bukfinnene og gattet er ikke en skarp kjøl som hos sørven. Har 41-47 skjell langs sidelinjen. Svelgtennen sitter i en enkelt rekke. De bakerste er bare svakt sagtakket. Kroppsformen varierer, da gode vekstbetingelser gjennomgående gir mer høyryggede fisk enn dårlige. Morten forekommer i en rekke geografiske underarter.

Størrelse
Størrelsen er sterkt avhengig av vekstvilkårene. I overbefolkede små innsjøer blir morten ofte bare 10-15cm, men vanligvis vil den kunne bli ca 25cm lang, vekt ca 200g i en alder av 7-12 år. Fra Sverige og fra Svartehavsområdene kjennes rekorder på over 40cm, vekt ca 1kg.

Utbredelse
Vanlig i nesten hele Europa nord for Alpene og Pyreneene, i stillestående eller langsomt rennende vann.
Finnes fra Frankrike til Sibir, nordover til Arkhangelsk. Vanligvis opp til 1000 moh, men påtruffet på 1750m. Finnes i deler av Østersjøen. Alminnelig i England og Skottland opp til Loch Lomond. Finnes ikke i Cornwall, delvis innført til Irland.
Mangler i Spania, innført til Australia omkring århundreskiftet.

Utbredelse i Norge
Utbredt over det meste av Sørøst-Norge, fra Drevsjøen i Engerdal til Larvik og svenskegrensen i sør, og viser stor tilpasningsevne til alle typer vann - den forekommer såvel i bekker og elver som i sjøer og dammer.

Habitat og Adferd
Morten er en av de alminneligste og tallrikeste fisk i innsjøer og langsomt rennende vann, hvor den ferdes i stim, knyttet til vegetasjonsbeltet. De største mortene ferdes lengst ute. I eutrofe og uklare vann brer den seg gjerne ut over hele innsjøen. I Svartehavsområdene, Aralsjøen, i haff'ene i Østersjøen og i skjærgårdsområder går morten ut i brakkvann, og danner lokale stammer som foretar regelmessige vandringer opp i ferskvann for å overvintre og gyte.I innsjøenes økonomi spiller morten en viktig rolle som omsetter av bunndyr og plantedeler, og som næring for rovfisker som gjedde, gjørs, abbor og i noen grad ål.

Føde
Føden består dels av animalsk næring, insektslarver, snegler og krepsdyr, dels av halvråtne plantedeler eller belegg av kiselalger, som "beites" på siv, peler eller stein. I brakkvann spiller krepsdyr av slekten Corophium og larver av fjærmygg en betydelig rolle. Om vinteren avtar næringsopptaket meget sterkt, og overvintringsstimene er å finne på dypere vann.

Gyting
Morten gyter innenfor tidsrommet april-juni, når vanntemperaturen har nådd minst 10C. Gytingen foregår på ganske grunt vann nær stranden, ofte på steinbunn, ev. blant vannplanter. Ofte søker mortestimene også opp i bekker og småelver med sterkt strømmende vann. Den vandrende brakkvannsmort søker i gytetiden opp i det nedre løp av elvene. I Aralsjøen gyter imidlertid morten i saltvann. Hannene befinner seg på gyteplassene noen dager før hunnene. I gytetiden får hannen et karakteristisk "utslett" av små "gytevorter" på hode og rygg. Et lignende, men svakere utslett kan finnes også hos hunnene. Etter hunnens ankomst til gyteplassene foregår gytingen i en ukes tid, ofte under iøyenfallende og meget larmende parringsspill. Hannene blir ofte igjen på gyteplassen noen tid etter gytingen. Antallet av egg er vanligvis 5.000-100.000, hos de vandrende stammene opptil 200.000 egg pr hunn. Eggene måler ca 1mm, de er svakt klebrige og fester seg til vannplanter og stein. Klekkingen finner sted etter 4-10 dager, avhengig av temperaturen. Den nyklekkede yngelen måler 4,5-6,5mm. I de første 2-5 dagene lever de passivt, inntil plommemassen er fortært. Deretter er de å finne i breddsonen, hvor de jager planktondyr. Ved ca 30mm's lengde får de skjell.

Vekst
Gjennomgående vokser visstnok hunnene raskere enn hannene, men i alle tilfelle er veksten langsom. Kjønnsmoden etter 3 år.

Gastronomi
Lite benyttet som matfisk i Norge bla fordi den er full av ben.
Morten blir brukt enkelte steder i Øst-Europa som billig matfisk, og rundt Svartehavet selges den fersk, røkt eller saltet.

 

Karuss:

 

Kjennetegn
Uten skjeggtråder i munnvikene. 31 - 35 skjell langs sidelinjen. Første gjellebue med 23 - 33 gitterstaver. Svelgtennene sitter i èn rekke.

Karussen ligner sin nære slektning karpen, men er høyere i kroppsformen. Ryggfinnen er litt kortere enn karpens, og buet utover. Hodet er mer butt, og den mangler skjeggtråder.
Den kan heller ikke skyte frem munnen.
Vanligvis er karussen bronsefarget, men av og til forekommer nyanser i gull, grønnoliven eller mørk brun. En sjelden gang dukker det også opp oransje/svarte mutasjoner.

Størrelse
Sjelden over 10-15cm (3-5år), maks 45cm og 3-4kg.

Karussen er en nokså liten fisk. Individene i de aller fleste norske karussbestander blir sjelden større enn 100gram. Disse fiskene kalles damkaruss, og har som regel lav kroppsform. Der tilgangen til næring er god kan karussen vokse til en høyrygged variant med en maksimalvekt rundt 3 kilo og lengde på 50-55 cm, om enn sjeldent.
Utbredelse
Denne karpefisken har alltid vært litt av et problem når det gjelder dens opprinnelige utbredelse. Pga sin betydning som matfisk er den nemlig i århundrer blitt utsatt i ulike vann og vassdrag over det meste av Europa.

Utbredelse i Norge
Også karussen er innført i Norge av mennesker.
Den er en av de mest hardføre artene som fins, så den klarer seg bra her i landet. Antakelig kom den omtrent samtidig med karpene.
Karussene er flinke til å holde vannet rent, og det er til dette formålet de fleste norske karussbestander er blitt etablert.
Idag finnes karuss spredt over det meste av landet vårt. Den er satt ut så langt nord som Tromsø.
Den finnes vesentlig i dammer og småtjern, mere sjelden i større vann og elver, på enkelte steder (Vågå) opptil ca 900 m.o.h.
Stort sett holder den til i små gårdsdammer og brønner, hvor den fortsatt gjør tjeneste som vannrenser.
I Norge finnes det relativt gode bestander med stor karuss på Hadeland og i Bergensområdet.
Enkelte vann rundt Oslofjorden og i Hedemarken innehar også stor karuss.

Habitat og Adferd
Karussen er sterkt knyttet til vegetasjonsbeltet.
Den er karakteristisk for myrete, sterkt tilgrodde vann, hvor den ofte er eneste fisk som kan klare seg. Takket være sin utrolige hardførhet kan karussen trives under dårlige forhold. Den tåler en grad av forurensninger, oksygenmangel og vinterkulde som meget få fisk kan hamle opp med. Den tåler feks at oksygeninnholdet i vannet er bare en tiendedel av det som ville være kritisk for en ørret. Om vinteren går den i en slags dvale, ofte nesten helt negravd i mudderbunnen. Her tåler den at vannet bunnfryser, bare selve gjørmen omkring den ikke stivfryser. Dens livsfunksjoner går nesten helt i stå, og først når isen bryter opp om våren, livner den langsomt opp igjen.

I Mellom-Europa brukes karussen undertiden som damfisk, særlig i dammer hvor forholdene ikke er gunstige nok til å holde karper.

Føde
Føden består av plantedeler, insektslarver, især mygglarver, døgnfluer og planktondyr , som den spiser både på bunnen og oppe i vannlagene.

Gyting
Gytetiden er lang, idet eggene som regel legges i tre omganger. Til gytingen i mai-juni krever den minst 14°C, optimalt 19-20°C. Eggene er klebrige, lyserøde, måler 1,5mm og de gytes i et antall av 150.000-300.000. De kleber seg til vannplanter og klekkes på 5-7 dager (det kreves ca 100 daggrader).
Yngelen, som er 4,2-4,9mm lang, har hefteorganer foran øynene, og sitter passivt på vannplantene til resten av plommesekken i løpet av et par dager er brukt opp. Veksten er sterkt avhengig av ernæringsvilkårene. Normalt oppnås kjønnsmodenhet i 3-4 års alderen, lengde 8-15cm. Etter annet år vokser hunnene raskere enn hannene, som til gjengjeld blir først kjønnsmodne.

Vekst
I små tjern med mer eller mindre dårlige ernæringsvilkår, vokser den meget langsomt, og danner en storhodet underernæringsform (forma humilis), eller såkalt damkaruss. Under friere forhold, feks i større vann, er vekstbetingelsene bedre, kroppen blir høyrygget, og denne formen kalles innsjøkaruss (forma gibelio). Mellom disse to ytterpunktene i type finnes det alle mulige overganger.

Gastronomi
Kjøttet har en søtaktig smak og er ikke ettertraktet som matfisk

 

Suter:

Kjennetegn
Kroppen er høy, med høy halerot. Alle finnene har bløtt avrundede hjørner. Kroppen er svartgrønn eller mørk brunaktig med messingglans. Skjellene er små. Det er 95-120 skjell langs sidelinjen. Huden er tykk og meget slimet. I hver munnvik er det en tynn skjeggtråd. Fra toårsalderen (ca12cm's lengde) kan hannene kjennes på at annen stråle i bukfinnen er sterkt fortykket. Hannens bukfinner når til gattet i motsetning til hunnen.

Størrelse
3-4 år gammel måler suteren 25-30cm og veier da ca 250g. Sjelden over 50cm og ca 2kg. Enkelte eldre oppgaver fra Øst-Europa angir maksimal lengde 70cm og rundt 8kg.
Maksimal alder 25 år.

Utbredelse
Finnes i stillestående og langsomtflytende vann i Europa, Lille-Asia og Vest-Sibir.
Forekommer også i svakt brakkvann i den østlige delen av Østersjøen.
I Europa mangler den i de nordlige deler av Skandinavia, i det nordlige Skottland og Island.
Innført til Australia.

Utbredelse i Norge
Suteren er innført til Norge, men man vet ikke sikkert hvordan:
Teori nr.1: danske munker hadde med seg suter som matreserve fra Melom-Europa.
Teori nr.2: tyske og nederlandske bergverksfolk satte den ut i flere vann på Sørlandet. (Skal etter sigende være innplantet i Norge av hollandske arbeidere ved Klådeborg Jerngruber.)
Teori nr.3: soldater fraktet suteren med seg fra Danmark.
Etterhvert har den spredt seg, delvis ved menneskers hjelp, slik at den idag fins i ganske mange vann i dette området.
Suter ble også innført fra Sverige til Semsvannet i Asker i 1927, og dette dannet grunnlaget for dagens bestander i Asker-området.
I Eidskog, på Finnskogen og visstnok også i Trysil har suteren relativt nylig kommet inn i Norge fra Sverige på naturlig måte.

Habitat og Adferd
Suteren er en temmelig sky bunnfisk, som lever i langsomt flytende vann (elvenes brasmeregion) og i tjern og myrhull med rikelig plantevekst og bløt bunn. Den forekommer også i svakt brakkvann, bla i den østlige del av Østersjøen. Mest aktiv om natten.

Føde
Den lever av insektslarver, især mygglarver (chironomider), små ertemuslinger, bønnemuslinger og snegler. Bare om sommeren inntar den noe større næring - om vinteren faller den i en slags vintersøvn, en passiv dvale. Suteren er enda mer hardfør enn karpen, og tåler lavt oksygeninnhold i vannet bedre enn de fleste andre fisk. Også på land er den meget seiglivet.

Gyting
Gytingen finner sted på grunt vann med rikelig vegetasjon, ved vanntemperatur på 19-20°C. Er våren varm, kan gytingen begynne i mai, ellers i juni. Eggantallet for en rognfisk på 500g ligger på ca 300.000, maksimalt antall egg ca 900.000. Eggene, som måler 0,8-1,0mm, legges i porsjoner med ca 2 ukers mellomrom over en periode på 2 måneder, på vegetasjon eller bunn. Avhengig av temperaturen (det kreves 90-120 daggrader) klekkes eggene på 3-6 dager. Ungene er 4-5mm lange, med en plommesekk til å starte livet på. De har hefteorgan, og sitter i de første dagene passivt på vannplantene. Etter 10 dager er plommesekken fortært, og de begynner og ete, først smådyr fra planktonet, senere små mygglarver, mulsingkreps og unger av snegler og muslinger.

Vekst
Veksten er langsom:

1.sommer   4-8 cm   5-10 gram
2.sommer   10-15 cm   40-100 gram
3.sommer   20-30 cm   200-300 gram


I vann der rovfisk mangler kan det utvikle seg dvergformer, såkalte tusenbrødre. Fiskene slutter å vokse ved 5 årsalderen ved en lengde på 13cm.
Fra annet leveår utvikler kjønnsforskjellene seg, og tredje eller fjerde år gyter suteren for første gang.
Tross sin langsomme vekst holdes ofte suteren som damfisk.

En oransjegul eller rødlig variant av suteren, gullsuteren, holdes i parker som prydfisk.

Gastronomi
Den er en god matfisk, men blir lite nyttet i vårt land.
Kjøttet er løst, men velsmakende.
Muddersmak kan unngåes ved å la suterne gå en tid i rent vann.

 

Brasme:

Kjennetegn
Kroppen er høy og sammentrykt. Gattfinnen har 23-28 stråler, og målt langs roten er den dobbelt så lang som ryggfinnen. 49-57 skjell langs sidelinjen. Svelgtennene sitter i en enkelt rekke.
I gytetiden har hannen kraftig utslett av hvite eller gule "gytevorter" på hode eller forkropp.

Størrelse
Vanligvis 30-40cm og en vekt på ½-2kg. Sjelden 60cm og 3kg.
Maks størrelse ca 80cm og 9kg.

Utbredelse
Brasmen finnes i tallrike vann i Nord-, Mellom- og Syd-Europa fra Atlanterhavet til Ural.
Den foretrekker større, næringsrike sjøer og langsomtflytende, sterkt tilgrodde større elver med gjørmebunn, nord for Pyreneene og Alpene.
I England og Irland er den vanlig, bortsett fra nord i Skotland, Cornwall og Devonshire.
Den forekommer også i Østersjøen.

Utbredelse i Norge
Brasme er en meget vanlig art over store deler av Østlandet

Habitat og Adferd
Brasmen er en alminnelig fisk i stillestående eller langsomt flytende vann med leire- eller mudderbunn. Den forekommer sjelden i mindre vann og myrhull. I det indre av Østersjøen, ved elvemunninger og i det aral-kaspiske område går den ut i brakkvann.
Om vinteren søker den dypere vann, hvor tusenvis av dem i tett pakkede stim kan samle seg helt lokalt.

Føde
De eldre fiskene ferdes mest ute over barbunnen, hvor de lever av røde mygglarver (chironomider), ertemuslinger (Pisidium) og mark (feks Tubifex).
Om natten trekker de ofte inn i randen av strandbeltet. I den bløte mudderbunnen kan man se desimeters groper, hvor brasmen har stått noen minutter for å suge i seg en særlig fristende koloni av mark med munnen, som den kan strekke ut. Under prosessen står brasmen nesten loddrett mot bunnen. Plantedeler og mudder blir støtt ut igjen.
I uklare eller overbefolkede vann blir brasmen ofte tvunget til å supplere kosten med planktondyr.

Gyting
Gytetiden ligger i mai-juni, litt tidligere sørpå og senere nordpå. Gytingen finner sted på ganske grunt vann med bløt vegetasjon ved temperaturer på over 12°C.
Under gytingen, som finner sted 3 døgn i strekk, synes hannene å sikre seg mindre territorier, som de forsvarer mot andre hanner, mens hunner naturligvis bli budt velkommen på det hjerteligste. Gytingen foregår med mye uro og plasking, og kan bli gjentatt 1-2 ganger med en ukes mellomrom.
Eggantallet er stort, 92.000-338.000. Eggene er tilsvarende små. De gule eggene hefter seg på vannplantene og klekkes på 3-12 dager, avhengig av temperaturen. Yngelen, som måler 4mmm, blir urørlig sittende heftet fast til vannplanten inntil plommesekken i løpet av et par dager er oppbrukt. De samler seg deretter i småstim i strandsonen, hvor de den første tiden lever av plankton.
Ved en lengde på omkring 30mmm begynner utviklingen av skjell å ta til.
I Don og Volga vandrer yngelen ut i havet allerede i juli måned.

Vekst
Etter 1.år: 8,5cm - 8g
Etter 2.år: 16,5cm - 60g
Etter 3.år: 23,5cm - 170g
Etter 4.år: 29,3cm - 320g.

Veksten er sterkt avhengig av konkurransen. I overbefolkede innsjøer og i den nordlige del av utbredelsesområdet er den langsom, og kjønnsmodenhet nås først i ca. 10 års alderen ved en lengde på omkring 20cm.
Der hvor nærings- og temperaturforholdene er gode, er veksten hurtig. I det azovske hav blir den kjønnsmoden og når en lengde på 20cm allerede i 3-4 års alderen. En størrelse på 35cm nås i alderen 8-20 år.
Brasmen er seiglivet og forholdsvis lett å sende levende i tanker.

Gastronomi
I Norge er den lite nyttet som matfisk, men større brasme er førsteklasses mat og koster flere steder i Europa mer enn laks.